I'm so excited!! I just can't hide it! :D

Da fikk man endelig familie! Har egentlig visst det siden lørdag da områderepresentanten min kontakta meg på facebook, men har valgt å ikke skrive det før nå (greit nok.. sto på facebook, men whatever) fordi man gjerne ville få telefon fra SPEAK og plasserings infoen på mail så man kan skrive et godt innlegg, og være 100% sikker på at man faktisk har familie. Familien bor i en liten by kalt Morgan i Utah. Byen har nesten 3300 innbyggere, men ligger bare en time nord for Salt Lake City så man har en storby i nærheten. Jeg får 6 vertssøsken, Neil på 17 (18 i morgen faktisk), Katie på 16, Sarah på 13, Ryan 8, David 7 og Jenny 4. De tre yngste er adoptivbarn og David skal være lettere utviklingshemmet, men det skal man klare å lære seg å leve med, er jo godt vant til naboen min så forhåpentligvis blir det ikke så stor forskjell. Bare 6 av barna bor hjemme fordi Neil flyttet ut for å gi meg plass i huset. Haha! Neida, han skal på college i en by som ligger ett stykke unna så da måtte han flytte. Vertsforeldrene mine heter Nolan og Cathy og er 42 og 41 år. Nolan er elektriker og Cathy er en god gammeldags Husmor. Familien har ATV-er og må bare få skriftlig tillatelse av Mamma og Pappa som jeg må ta med meg til USA så skal jeg nok ha det gøy sammen med familien på firehjulinger! Snakket en god del med Katie på Facebook på lørdagen og hun fortalte at familien likte å rafte! Det har man alltid hatt lyst til å prøve ut så det kommer til å bli kanon! Og så har jeg allerede lovet Katie at jeg skal lære henne å stå på langrenn. De bor ikke så altfor langt unna et skisted også har hun aldri i sitt liv stått på ski! Hverken slalom eller langrenn! Så da skal man se hva man får til i løpet av vinteren.

Skolen jeg skal gå på heter Morgan High School og har 450 elever. Jeg har alltid gått på små skoler så det er jeg ganske så komfortabel med. Etter det hjemmesiden til skolen sier så er skolen «Home of the Trojans» og skolefargene er Maroon (er ikke det rødbrunt eller noe??) og hvit. Har ikke funnet ut hva slags fag skolen tilbyr fordi hjemmesiden til skolen er så vannvittig(!!!!!) elendig, så det får man finne ut av når man kommer. Skolen begynner allerede den 19. august, altså på onsdag. Men, Jeg skal på camp i New York i 3 dager og reiser til New York den 19. så da går jeg glipp av 3 skoledager. Men det er egentlig greit for da slipper jeg å måtte gå på skolen første dagen jeg kommer og være helt disorientert på grunn av tidsforskjellen.

Men nå får man ta å runde av for nå skal det pakkes for så å stikke til sandvika og kjøpe gave til vertsfamilien!

Vennligst hold armer og ben inne i vognen under hele turen. Ha en frydefull tur. Takk!

Dette er planlagt til å bli et kort innlegg, men med meg så vet man aldri. Innleggstittelen er randomt fordi jeg var på Tusenfryd med Ingrid i går og tok vel Thundercoaster en god del ganger og har fått «Stemmen» på hjernen.

Det som dette innlegget er ment som er bare å informere noen gledelige nyheter. Endelig! Når jeg gikk inn på facebook for kanskje 20 minutter siden nå så hadde jeg fått en friend request (de er jo alltid morsomme å få) av en dame jeg aldri har snakket med før. Så hadde hun lagt ved en liten beskjed hvor hun spurte om jeg var den Eline som lå på ASPECT Foundation's studentprofil side. Hun lurte fordi hvis jeg var det (som jeg jo selvfølgelig er) så er hun min områderepresentant for året. Å nei, nå blir det ikke Michigan på meg. Hun bor i Utah så da blir det Utah på meg neste år.
Jippiii!! ENDELIG begynner det å skje noe. Kanskje familie er rett rundt hjørnet også? Kanskje jeg faktisk får reist på Camp til New York neste uke?

Kryss fingrene for meg så blir jeg glad :)

se der ja. Det ble ganske kort :)
Neste gang jeg blogger er det mulig jeg faktisk har familie!

Nada vertsfamilie, busstur og klær (hjelp!)

Selv om jeg fortsatt sitter og venter på telefon fra Speak fra kl. 9.00 til 16.00 med beskjed om ny vertsfamilie hver dag nå, så merker jeg at mer og mer angående USA begynner å falle på plass. Visumet mitt fikk jeg jo for 2-3 uker siden, men var først for ett par dager siden jeg fant ut at inni passet mitt var det faktisk limt inn det dokumentet som liksom skal være visumet. Hadde til da bare sett de to papirene ambassaden hadde tapet fast til passet og ikke tenkt noe mer på det før jeg åpnet passet.

Ellers hadde jeg min siste vakt på Tusenfryd på mandag noe som var digg! Og siden det skulle være lederfest på vertshuset senere på kvelden slapp man å vaske hele buffeten (bare kaldmatsbuffeten, barnebuffeten og pizzabuffeten+buffet 2 tidligere på dagen) og man slapp å ta vaskemaskinen og sluk. I tillegg kom det jo flere ledere på kvelden som hjalp til å stenge og det hadde vært få gjester innom på dagen, så vi var ferdig tidlig! Var megadigg å avslutte siste dagen med å slippe å vaske alt og å være ferdig tidlig. Fikk busset tilbake til Oslo sammen med Nina noe som ikke er hverdagskost. Bussturen til Oslo var derimot litt skummel fordi at det begynte å ryke i bussen rett etter vi hadde forlatt Tusenfryd. Tok ikke lange tiden før det var ganske mye røyk i bussen. Jeg merket det ikke før Nina poengterte at det lukta rart (jeg trodde det var fordi at jeg spiste noe med hvitløk i på det tidspunktet)og så snudde vi litt på hodene og så en god del gutter som stod å prøvde å åpne takluka bak i bussen for å slippe ut røyken som kom inn gjennom ventilasjonsanlegget. Var ei jente som gikk fram og sa i fra til bussjåføren at det røyk bak i bussen og lurte på om han kunne stoppe bussen. Men han bare kjørte videre. Virket ikke som at han hadde planer om å stoppe på Svartskogtoppen så ble veldig glad da en annen hadde vett nok til å trykke på stopp knappen rett før holdeplassen og fikk bussjåføren til å stoppe. For å korte ned litt på historien, bussjåføren fikk neste buss til å stoppe på svartskogtoppen og vi kom oss til Oslo og når vi kom på bussen kom det som skal komme som dagens sitat:
Dude til Bussjåfør på bussen som ikke røyk: Er det trygt å sitte bak i denne bussen?

Dagen etterpå, altså tirsdag tok jeg siste dose med Twinrix-vaksinen. Dama som tok den holdt på å gi meg bare hepatitt B vaksine og hadde stukket nåla i armen min før hun kom på at jeg skulle ha twinrix. Så hun tok riktig vaksine og stakk meg en gang til. Siden jeg ikke er den som er redd for nåler var det ikke så farlig, men var jo ikke så gøy at hun holdt på å gi meg feil vaksine.

Så, til dagen i dag. Som utvilsomt mange utvekslingsstudenter før meg, mange av de som reiser i år og som mange kommende utvekslingsstudenter vil gjøre etter meg har jeg ryddet ut av klesskapet mitt. Ingenting av det som er tatt ut av klesskapet og ikke lagt på plass inn igjen skal med til USA. Det jeg ikke skal ha med til USA skal forsvinne fra mitt rom, så klesskapet står tomt til når jeg kommer hjem neste sommmer. Det har vært en lang og hard dag å bestemme hva som skal og hva som ikke skal med. Men nå er det gjort. Det blir rart å skulle si ha det til så mye klær fordi jeg har en historie med nesten hvert eneste plagg. Det er nesten som musikken jeg har på iPoden min, musikken som er der, er der fordi det jeg har en eller annen form for historie til sangen. Men, jeg er helt sikker på at jeg har gjort de riktige valgene angående klærne. Jeg er bare usikker angående to plagg, og begge er t-skjorter. Som de fleste vet, eller burde vite (de som ikke vet lærer det nå) er jeg veldig glad i aper. Jeg har to t-skjorter med Paul Frank apen på som jeg er veldig glad i, så jeg klarer ikke bestemme meg om jeg skal beholde eller kaste de. Eneste ulempen med de er at de er litt korte så jeg bør ha en form for topp under de for at ikke hele magan skal vises frem :P
Derfor legger jeg med bilde av begge t-skjortene og de som faktisk leser bloggen må hjelpe meg med å bestemme. Legg derfor gjerne igjen en kommentar med hva du synes.

Det var vel alt jeg ville for nå, kommer vel til å skrive mer nå så fort som jeg får ny vertsfamilie.



^ Klærne som definitivt skal med til USA



^ Ball med strømpebukser, størrelsen sammenlignet med cd-spilleren min, enda fant jeg ett par til senere på dagen







^^^ klærne som ikke skal med til USA i stadiet slengt ut over senga, brettet på senga, brettet og lagt på en stol så man har en seng å sove i i natt



^ T-skjortene man er veldig glad i men veldig i tvil om man skal beholde eller ikke, Help Please! bare skriv behold eller ikke behold eller noe i den duren i en kommentar, og gjerne kommenter med navn så jeg vet hvem det er som faktisk gidder å lese bloggen ;)

fordi man ikke har noe bedre å gjøre...

Huffamei!

Tiden går så innmari fort, men allikevel så altfor sakte om dagen.
Det er nå gått over en uke siden jeg endelig hadde gleden av å se Harry Potter and the halfblood prince på premieren på Colosseum kino. Jeg vet det er en god del delte meninger om filmen, men jeg synes at det er den beste filmen til nå, og om Deathly Hallows innfrir like mye kommer det til å bli en heidundranes avslutning på Harry Potter filmene ^^

Denne Harry Potter filmen har jo vært en av tingene jeg har brukt til å telle ned til USA-avreise. Nå som jeg har fått sett filmen har jeg bare dager med jobbing igjen å telle ned med. Jeg har nå kun 6 vakter igjen å jobbe på Tusenfryd, og 5 av de er sene vakter noe som betyr at jeg kommer til å få masse penger om man er ferdig sent, for det er ikke sjangs for å bli sendt hjem. Måtte si ha det bra til Per Morten siden jeg ikke kommer til å jobbe med han igjen før til neste år og på onsdag er det dags for å måtte si ha det til Ellinor for ett år da hun stikker for å utveksle i Tyskland på fredag. Det blir rart det; å måtte si ha det til en man har vært mye med siden 5./6. klasse, men men, Ellinor skal få ett skikkelig bye bye innlegg på Onsdag/Fredag så skal vente med det til da.

Ellers er det i grunnen fortsatt ikke mye som skjer på USA fronten. Venter jo da fortsatt på familie noe som er fantastisk surt. Skulle jo liksom være i gang med å bli kjent med familien, men nei da, that's not happening. Alle som skal reise vet jo hvordan det er å måtte vente på å få familie, men hvor mange er det som liksom har fått familie, og så neida, ikke familie allikevel? Synes at folka som jobber i USA skulle jobbe litt ekstra med å fikse familie til meg igjen siden at jeg jo egentlig hadde, bare at de dreit seg skikkelig ut. Vil liksom vite om jeg fortsatt kommer til å bo i Michigan eller om jeg kommer til en annen stat, men det er det bare å vente på, men om jeg ikke får familie igjen i løpet av de neste to ukene blir jeg lei meg, veldig lei meg.

Forresten, apropos USA. Jeg er jo verdensmester i å glemme ting så dette blir ett kjapt spørsmål til andre SPEAK mennekser. Har vi fått Juli-infoen fra SPEAK?? kan ikke huske om jeg har fått den, og infopakkene er greie å ha liksom.


Adios for now Amigos!

Eller ikke...

Da fikk man mail fra Speak og siden at familien jeg fikk har katt så er familien kansellert og de har begynt å lete på nytt.
Håper jeg får ny snart da.

Vertsfamilie!! ^^

Da var det endelig min tur til å skrive at jeg har fått vertsfamilie!
Vel, skal egentlig ikke si for mye akkurat nå, fordi at etter jeg fikk vite at jeg hadde fått familie så ble jeg fortalt at familien har katt, to katter faktisk. Og selvom jeg da har bekreftet flere ganger at jeg er allergisk mot katt så har Aspect i USA klart det store å plassere meg i en familie med katt. Så Line skulle snakke med USA og se hva det er som skjer med det, så vet i grunnen ikke endelig om jeg skal bo hos den familien jeg nå har fått tildelt eller ikke. Kan liksom ikke gå på allergimedisin i 10 måneder, eller man kan vel sikkert gjøre det, men man skal liksom ikke trigge allergien sin så mye eller hva? Men så da skal jeg ringe Speak i morgen og høre om de har funnet ut av det. Uannsett så blir det nok sendt mail til vertsfamilien i morgen, orker ikke vente lenger. Greit nok, fikk familie i går, men Pappa mener at jeg skal vente med å sende mail til man har snakket med Speak igjen. Men jeg har lyst til å sende mail så jeg får svar så fort som mulig.

Men allikevel så kan jeg jo fortelle det lille jeg vet om familien, uansett om jeg skal bo der eller ikke. Familien jeg skal bo hos er en relativt ung, men stor familie. Vertsmoren min er 33 år gammel og heter Kristie og vertsfar heter Chaz og er 32. Vertsmor jobber som speech therapist og faren er lærer. De har fire unger i alderen 0 (snart 1) til 6 år. 2 gutter og 2 jenter. I tillegg har de to katter og en hund. Familien bor i en by som heter Ludington og ligger i Michigan. Ludington ligger i Mason County og er en havneby ved Lake Michigan. Jeg skal gå på Ludington High School, som etter det jeg har forstått på den felles hjemmesiden for alle skolene i Ludington distriktet er den eneste High Schoolen i byen. Skolen har ca 750 elever så den er ikke for liten eller for stor. Skolen har ikke så alt for mange klubber eller organisasjoner, men det er en god del ulike band/korps og kor som man kan velge og vrake i om man vil. Har ikke klart å finne ut hva slags sporter skolen tilbyr da hjemmesiden i grunnen er ganske dårlig, men skal se hva jeg kan finne ut så fort jeg får kontakt med vertsfamilien.

Skal runde av med å si at jeg får laaaaaaang ferie i år da skolen ikke starter før 8. September, så vil nesten anta at jeg skal dra på campen i New York den 19. August, det betyr to uker etter man er ferdig på jobben hvor man kan chillen maksimalt/begynne å tenke på å pakke og kjøpe gave til vertsfamilien og slikt. Jaja, nå er det blitt sent og selvom man har fri i morgen skal man legge seg og sooooooooove, for i morgen skal man til banken tror jeg og se om man kan få fikset bankkort til USA, siden vi har blitt fortalt at Visa electron kort kanskje ikke funker overalt i USA, så da er det greit å skaffe seg VISA kort om banken tillater det. Og så blir det å finne ut av det med familie og muligens kontakte familien (selvom jeg halvveis håper at de vil sende mail først, vet liksom ikke hva jeg skal skrive).

Natta people!

BTW: Kudos til hvem som helst som leste innlegget før det her, det ble mye lenger enn planlagt x)

Ambassadebesøk, Sverige og Harry Potter

Nå har det faktisk skjedd noe i forbindelse med USA siden sist jeg blogget. Sist jeg hadde noe USA relatert å skrive om var i begynnelsen av mai, så det begynner jo å bli en stund siden. Men så skal det sies at det ikke har skjedd så mye annet enn de månedlige mailene fra Speak. Det jeg tenkte jeg skulle skrive om var visumintervjuet på den Amerikanske ambassaden som jeg var på tirsdag forrige uke. Dagen før hadde jeg sendt mail til Speak om morgenen og spurt om de hadde motatt DS-2019 skjemaet fra USA enda, noe de sa de ikke hadde. Så dro jeg på jobb og når jeg var ferdig på jobb hadde de ringt meg 3 ganger i løpet av dagen, da tenkte jo jeg med en gang at om de hadde ringt meg såpass mange ganger i løpet av en dag og de ikke hadde fått DS-2019 skjemaet enda, så kanskje det skulle være min tur til å skrive ett innlegg om at nå har man fått vertsfamilie. Men neida. Da jeg kom hjem og sjekket mailen så jeg grunnen til at de hadde ringt. I løpet av dagen hadde de faktisk mottatt DS-2019 skjemaet så jeg fikk beskjed om å komme innom kontoret før jeg skulle på visum intervju. Så klokken 08.00, en halv time før jeg hadde time på ambassaden, møtte jeg opp hos Speak, men der måtte jeg vente i ett kvarter før Carlina kom. Da hadde jeg bare ett kvarter på meg noe som betydde at vi skyndtet oss opp til kontoret hvor hun begynte å lete etter skjemaet. Vi fant det ikk før sånn fem på halv ni da Line kom og vi fant ut at vi hadde lett i feil bunke. Så da var det bare å løpe til ambassaden og stelle seg i kø. Det var ikke så mange der, men på grunn av sikkerhetsrutinene var jeg ikke inne på ambassaden før nærmere 9.00.
I sikkerhetskontrollen var det vel kanskje litt som en flyplass kontroll, måtte ta ut alt jeg hadde i lommene (som jo ikke var så mye siden man hadde fått beskjed om å bare ta med nødvendige ting), og egentlig alt man hadde på seg unntatt klær, sko og briller og putte oppi en blå boks, for at det så skulle igjennom en sånn dingseboms hvor de kan se hva som ligger oppi det. Så tok de, av en eller annen grunn som jeg ikke klarer å komme på, og strøk ett rundt papir på oversiden og undersiden av hendene mine før jeg måtte gå igjennom en sånn greie de har på flyplasse som piper hvis du har metallting på deg. Merker at det var veldig bra forklart, men det kan være det samme og så håper jeg at folk er smarte nok til å vite hva det er jeg mener.
Etter at jeg hadde gått igjennom den saken, så sjekket de det lille jeg hadde å putte oppi boksen før jeg fikk lommeboka mi og visumpapirene. Så sa vaktene at jeg bare skulle gå ut og rundt hjørnet hvor det var en dør jeg skulle gå inn, jeg overrasket meg selv med å faktisk klare å åpne døren på første forsøk. Ja, jeg vet det ikke kreves mye i IQ for å kunne åpne en dør, men man må faktisk være ett lite geni for å åpne en dør riktig første gang man går igjennom den. Jeg har en tendens til å trekke i dører det står skyv på og skyver dører det står trekk på. Jeg sliter fortsatt med å komme meg inn og ut av dørene gjestene bruker når de går inn og ut av Vertshuset på Tusenfryd, og nå har jeg jo faktisk jobbet der i nærmere en og en halv sesong.

Men ja, tilbake til visumintervjuet. Etter at jeg hadde kommet meg inn i selve ambassade bygget satte jeg meg i køen der hvor vi som søkte visum måtte sitte. Det tok ikke mer en en fem-seks minutter før jeg sto i skranken og snakket med en norsk dude som så igjennom papirene. Så påpekte han at jeg jo selvfølgelig hadde klart å glemme frimerker, for jeg må jo selvfølgelig betale for at de skal sende visumpapirene og passet mitt tilbake til meg. Så etter jeg var på ambassaden måtte jeg løpe til postkontoret og kjøpe frimerker, og så løpe tilbake til ambassaden og gi konvolutten med frimerker og returadresse på til en random vakt utenfor ambassaden. Men før jeg gjorde det så var det intervjudelen av besøket på ambassaden. Da måtte jeg faktisk snakke engelsk, jippi, med ei amerikansk dame som egentlig bare spurte om ting/bekreftet ting jeg hadde skrevet i visumpapirene, og så spurte hun om hvorfor jeg ville være utvekslingsstudent. Så scannet de fingeravtrykkene mine. Tviler på at de ser så bar ut da fingrene mine i grunnen er fulle av diverse små og store kutt etter å ha jobbet masse de siste ukene, så om de noensinne blir brukt til noe lurer jeg på hvor bra det ser ut.

Etter ambassadebesøket dro jeg hjem og begynte å pakke fordi jeg skulle dra til Sverige samme dag. Turen nedover var ikke så minnerik, men jeg må si at svenske tog er supre da de har stikkontakter i taket så man kan sitte å se på film selvom man hadde brukt opp batteriet på datan på bussen til Göteborg. Tiden i Sverige var vel ikke hundre prosent akkurat det man hadde håpet at den skulle være, da Mosje klarte å falle i trappa mens jeg var på vei nedover, så jeg ble henta av min onkel når toget kom til Ängelholm. Siden Mosje falt i trappa endte jeg i grunnen med å bare henge med Elin og å være på stan alene. Fikk kjøpt meg en kjempesøt kjole som var satt ned fra 699 til 199, skikkelig røverkjøp, men utenom godis var det det eneste man fikk kjøpt med seg da kofferten var rimelig stappa på vei ned, så var ikke så mye plass dessverre. Ellers hamstret jeg også med meg MER hjem. Om folk ikke vet det så er det en type saft nærmest som har vært på det norske markedet i litt over ett år som heter MER som er en svensk drikke som har vært der så lenge jeg kan huske. Uheldigvis har ikke de som importerer det til Norge visst hva de har holdt på med da de har unngått å importere den beste av de beste, Päron MERen. I Norge har vi Appelsin og det er flott for den er god også, men Pære slår alt! Så den har man hamstra med seg, var trist at man drakk en flaske på bussen hjem bare.

Bussen hjem fra Sverige var tusen ganger mer spennende enn bussen ned. Fra Halmstad til Göteborg satt jeg med en eller annen dude fra ett land i nord-afrika. Eneste gangen jeg snakket med han var da han spurte om å låne telefonen min. Jeg sa ja, men jeg følte at han snakka i det lengste laget til å bruke en lånt telefon, jaja.. sånn går det når Eline nok en gang bestemmer seg for å være snill. Så når vi kom til Göteborg tømte bussen seg litt og jeg bytta plass sånn at jeg satt litt lenger frem bussen, men så var det enda en dude som spurte om å få låne telefonen. Nok en gang sa jeg ja og han gjorde seg i hvertfall ferdig fort. Så spurte jeg om jeg kunne få sitte med han i stedet, før jeg, eller rettere sagt min pappas navn, ble ropt opp på mikrofonen til bussen. Noen som hadde gått av bussen i Göteborg hadde nemlig vært så snille å lempe ut min koffert for å ta ut sin egen og så hadde de ikke giddet å ta seg bryet med å sette kofferten tilbake inn i bussen. Så da måtte jeg gjøre det selv. Så satte jeg meg igjen med den nye duden. Det viste seg at han var fra Washington DC faktisk av alle steder. Her sitter jeg på en buss til Oslo og så treffer jeg på en vaskeekte amerikaner! Han var på backpacking gjennom Europa og skulle reise videre til Afrika når han var lei Norge, var nettopp fylt 18 år og hadde ingen telefon på seg så foreldrene ante ikke om han levde eller ikke. De siste ukene hadde han ikke hatt peil på dag eller dato, eneste grunnen han visste hvilken dato det var den dagen var fordi det var 4.juli. Så jeg satt og snakket engelsk mer eller mindre hele veien fra Göteborg til Oslo. THAT WAS FUN! Vi ble stoppet i tollen på grensa også faktisk. De gjennomsøkte bussen med hunder og to gutter som satt foran meg og amerikaneren måtte tømme lommene deres for hunden lukta no i dem, men det var ikke noe der nå. Og så viste det seg at han nordafrikaneren som jeg satt med først og kompisen hans ikke ikke hadde noen slags form for papirer for seg så de ble tatt av bussen og måtte tømme alt av kofferter og sånn før de måtte pakke sammen og vi kunne fortsette videre. Vi var på tollen i mer eller mindre en time. Kom i hvertfall en time senere enn planlagt til Oslo og vi hadde ikke akkurat mye trafikk på veien.

Men så ja. Det var vel egentlig bare dette jeg hadde planer om å meddele. Nei, vent. Gjett hvem det er som har premiere billetter til Harry Potter og Halvblodsprinsen på Colosseum? That's right! ME!! ^^ YAY!!(takket være Andreas da, men det er allikevel dritkult!) og så fant jeg ut at ABC nyheter eller hva i huttihete det er den siden heter har en konkurranse hvor de tar med seg den de mener virker som Norges største Harry Potter fan på pressevsiningen av filmen den 13. juli. Så nå har man sittet og skrevet side opp og side ned over hvor mye jeg elsker Harry Potter og hvorfor jeg burde være vinneren av konkurransen. Så nå sitter man og håper at man får sett den den 13. juli også, men det er bare å vente og se.

Da skal man runde av.

Bye Bye :)